I likhet med de fleste sjeldne kreftformer har behandlingsmetodene for sarkom med noen god unntak ikke blit særlig mye bedre de siste tiårene. Kirurgi, stråling og kjemoterapi er de viktigste metodene, men kjemoterapien synes å ha nådd et tak, der bivirkningene blir begrensende, og det er ingen tegn til at den kan utvikles videre. Et oppløftende eksempel på dramatisk bedret behandling er imiidlertid GIST, der den biologiske forståelsen har ført til at en målrettet behandling som opprinnelig ble utviklet mot leukemi har gitt strålende resultater. Denne medisinen er rettet mot et bestemt mutert protein i leukemi, for å blokkere dettes proteinets kreftstimulerende aktivitet. I GIST e vanligvis et av to proteiner, c-kit eller pdgrf-a, mutert, og disse er såpass like leukemiproteinet at det kjemiske stoffet som er utviklet der også virker mot disse. Alle treproteinene er såkalte reseptor tyrosin kinaser, det betyr at de sitter i celleoverflaten og når de oppdager bestemte signaler utenfor cellene overfører de fosfatgrupper til andre molekyler inni cellen, og aktiverer da prosesser som er viktige for å opprettholde kreftsyldommen. De muterte kinasene er ødelagt slik at de også er «på» når det ikke er slike signeler utenfra, og ved å behandle med en målrettet «kinase-hemmer» kan sykdommen stoppes eller bremses. GIST er det perfekte eksempelet på hva vi ønsker å oppnå: å finne medisiner som allerede er utviklet mot andre kreftsyldommer som kan ramme mekanismer vi ser er aktive i sarkomer.
Vi bruker to metoder for å finne slike medisiner: vi analyserer alle mutasjonene i de fleste sarkompasientene i Norge gjennom 3 år i NoSarC-prosjektet, for å finne mekanismer med mulige medisiner som er tilgjenegelige, og vi prøver ut mange medisiner på sarkomceller i kultur i en såkalt «drug screen», for å finne medisiener som har effekt uten at vi i utgansgpunktet ville gjettet det.
Når vi har funnet muterte mekanismer i pasientprøvene, må vi først prøve ut aktuelle medisiner mot cellekulturer fra pasientprøver. Dette er ikke veldig gode modeller for hva som har effekt i pasienter, men et nødvendig skritt på veien. Det er mange eksempler på at de samme muterte mekanismene kan gi respons på medisin i en krefttype, men ikke i andre, fordi hver celletype er ulikt programmert. Imidlertid er både miljøet og programmeringen i en cellekultur også svært forskjellig fra den som er i pasienten, så selv om vi har effekt i cellekulturer kan vi ikke gå ut fra at effekten i pasientene er like god. Når vi har vist god effekt i cellelkulturer prøver vi derfor å finne lignende svulstmodeller der vi kan se om effekten ogs å god i kroppen (det vi kaller «in vivo», i motsetning til «in vitro», som betyr «i glass» dvs, i cellekulturer). For dette formål har vi samlet, frosset ned, og utveksler med andre forskere, en lang rekke pasientprøver som lar seg «dyrke» i immundefekte mus. En slik pasientsvulst som vokser i mus er også ganske forskjellig fra kreft i mennesker, men det beste modellsystemet vi har. Mus med slike svulster kan så behandles med de aktuelle medisinene, og vi kan måle effekten. Først hvis den er god nytter det å prøve medisinen på pasienter, men også da blir man ofte skuffet.
Det er viktig å vite at denne typen svulster som vokser under huden (dvs ikke i bein) normalt ikke gir smerter hos pasientene, og det er ingen tegn til at de plager musene vesentlig. Lenge før de blir så store, eller dersom de skulle gi sår som kan være smeretfulle, noe vi knapt ser med sarkomer, blir musene avlivet. Alle kirurgiske inngrep gjøres under bedøvelse, og vi bruker bare så mange mus som vi må for å få pålitelige svar. Museforsøk ar tidkrevende og kostbare, vi gjør det bare når vi må, og de er altså nødvendige i forskning på kreftbehandling.
Et slikt prosjekt er beskrevet i en artikkel i Morgenbladet, og dette har gitt foreløpig en vitenskapelig artikkel der vi beskriver nettopp en kinase-hemmer som har effekt på sarkomer med en bestemt mutasjon, og en til er klar for innsendelse. Vi tar nå kontakt med leverandøren av denne medisinen for å prøve å få den til utprøving på denne pasientgruppen. Slik norske helsesvesen er prioritert er vi da helt avhengig av både gratis medisin og finansiell støtte fra produsenten. For å få det er det avgjørende at vi har denne typen grundige «prekliniske» studier, men også at pasientgruppen er kommersielt interessant.
Vi har også funnet en rekke medisiner som virker på sarkomceller i drug screenen, og et manuskript om dette er sendt inn, men disse er så langt ikke prøvd ut på mus. Et viktig poeng med de medisinene vi prøver ut er at de allerede er godkjente eller under utprøving på mennesker, å vi behøver ikke være veldig bekymret for uventede alvorlige bivirkninger.
